Løsnings­fokuserte intervensjoner

Foto: Mariann Lødemel

I KYR er løsningsfokuserte intervensjoner og bekreftende kommunikasjon sentrale intervensjoner som understøtter underregulering. Metoden er inspirert av løsningsfokusert terapi, en behandlingsmetode utviklet av Steve De Shazer og Insoo Kim Berg. Fokus er på hvor pasienten vil i livet og hva de allerede gjør eller har gjort som bringer dem nærmere dette (Ferraz & Wellman, 2008). Det er ikke fokus på problemers opphav eller fortiden. Oppmerksomheten rettes til selv små endringer i retning av det som er viktig for pasienten og handlingene som førte til disse endringene (Ferraz & Wellman, 2008).

Ved løsningsfokuserte intervensjoner i KYR fokuseres det på å flytte fokuset fra problemer og over på løsninger som allerede er virksomme for pasienten. Det vektlegges å identifisere det pasienten gjør som er forskjellen som gjør en forskjell, og på bemyndigelse av funksjonelle valg (Heggdal, 2014). Terapeuten må være nysgjerrig og lete etter selv små progressive endringer. Et sentralt aspekt i denne intervensjon er at terapeuter har en fenomenologisk empatisk forståelse av de mennesker de arbeider med. På den måten kan man oppdage selv små handlingsvalg pasienten gjør som kan gjøre en forskjell.

Ved bruk av løsningsfokuserte intervensjoner i KYR er det spesielt fokus på å identifisere når pasienter velger handlinger som er mer funksjonelle for dem eller som bryter med uhensiktsmessige handlingsmønstre. Terapeuten fokuserer på funksjonell atferd pasienten allerede har valgt å utføre, slik at pasientens oppmerksomhet blir trukket mot denne atferden. Det innebærer å legge merke til, markere og la seg imponere over noe pasienten gjør eller har gjort som er mer funksjonelt for deres liv og som er relevant for behandlingsprosessen. Gjennom intervensjonen blir pasientens eierskap til egne løsninger og mestringsstrategier styrket. Målet er å generalisere funksjonell atferd til andre livsområder. Metoden inneholder spørsmål som hjelper pasienten sammenligne den valgte handlingen med tidligere situasjoner. På denne måten kan pasienten selv oppdage denne forskjellen og bli bevisstgjort progressive endringer. Det er viktig at æren for og ansvaret for løsningen blir tilskrevet pasientens valgte handlinger. 

Løsnings-fokuserte intervensjoner skiller seg fra løsnings-orienterte intervensjoner ved at fokuset i førstnevnte er på noe pasienten allerede gjør og i sistnevnte på fremtidig atferd. Man vektlegger ikke noe pasienten skal velge å gjøre på et senere tidspunkt og foreslår ikke at pasienten skal gjenta atferden neste gang en lignende situasjon oppstår.

Løsningsfokuserte intervensjoner brukes både hvis pasienten velger å stå i egne følelser uten å unnvike og der han eller hun benytter mer funksjonelle måter å avlede seg på enn tidligere. Disse intervensjonene anvendes dermed både når pasienten fremviser mer funksjonelle første ordens mestringsstrategier og når han eller hun prøver ut andre ordens løsninger i møte med utfordrende tanker og følelser.

Eksempel på første ordens løsning: en pasient med tendens til selvskadende atferd velger å be om en gåtur med personalet istedenfor å kutte seg.

Eksempel på andre ordens løsning: pasienten er oppmerksom på og viser selvmedfølelse til den emosjonelle smerten som gir trang til selvskade, men velger å ikke handle på trangen.

Prosedyre

Bekreftende kommunikasjon benyttes inntil det er en situasjon hvor terapeut og pasient snakker sammen. Intervensjon benyttes ikke hvis pasienten er i høy affekt. I løsningsfokuserte intervensjoner benytter man bekreftende kommunikasjon for å formidle aksept for det/den som er samtidig som man forsterker det som vil hjelpe pasienten videre i livet. Det er en situasjon hvor det både er aksept for det/den som er og oppmerksomhet knyttet til endring.  

• Identifiser hva pasienten gjorde i en spesifikk situasjon som er nært i tid og relevant for behandlingsprosessen, få frem og marker både handlingsvalget og handlingsvalgets funksjon. 
• Inviter pasienten til å identifisere en situasjon fra tidligere som ligner den situasjonen dere nå jobber med.  Velg en situasjon hvor du vet eller antar at pasienten ville handlet mindre funksjonelt. 
• Spør hvordan pasienten da ville ha forholdt seg.
• Dersom det er en forskjell mellom den situasjonen dere nå jobber med og tidligere situasjoner, Identifiser forskjellen (handling og funksjon), kontraster tydelig mellom disse og la deg imponere.