Foto: Mariann Lødemel
Eksistensialisme
I eksistensialismen kommer eksistens før essens: mennesket fødes uten gitt essens, som innebærer at vi har ingen identitet, kun eksistens. Derfra er det opp til oss selv hvordan livet skal bli.
Den eksistensielle tilnærmingen i psykoterapi legger hovedvekt på konflikten som oppstår i møte med tilværelsens grunnleggende vilkår: døden, friheten, isolasjonen og meningsløsheten (Yalom, 2011). Disse vilkårene er endelige og en uunngåelig del av det å være et menneske i verden. Vi skal alle dø en gang. Selv om vi vet det, kan det være angstvekkende når tanker om døden trenger seg på. Frihet kan oppleves som en mangel på ytre struktur. Det mangler noe å holde seg fast i, noe som holder deg fast. Å være fri kan dermed bli forbundet med frykt (Kierkegaard, 2001). Likeledes kan erkjennelsen om at hver og en av oss er alene i universet, og det faktum at man ikke blir født inn i et velstrukturert univers med en iboende hensikt eller mening, sette oss helt ut av spill.
Eksistensialismens «positive» budskap er at vi har ansvar for eget liv. I møtet med dette eksistensielle grunnvilkår kan vi selv skape vårt liv gjennom våre valg og handlinger (Yalom, 2011). Du kan velge å leve fullt og helt selv om du vet at du skal dø; når du opplever at det er ingen som holder deg og gir deg direktiver kan du skape ditt eget fundament og selv bestemme retningen i ditt eget liv; og du kan velge hvem du vil være overfor dine medmennesker, selv om alt oppleves meningsløst, og selv om det er et uoverstigelig gap mellom deg selv og de andre. Hver av oss kom alene til verden, og slik skal vi også forlate den.
Holdning
Grunnholdningen er en posisjon vi inntar med en terapeutisk hensikt. Gjennom praktisering av grunnholdningen rommer den terapeutiske relasjonen alt det pasienten alene ikke klarer å romme. Den terapeutiske grunnholdningen er ikke et uttrykk for et livssyn eller en formidling av en faktisk holdning til livet. Det er et verktøy for kalibrering av pasientens innstilling til smerte og til livet. For noen mennesker kan tradisjonell behandling bidra til å sementere (styrke, låse fast) innstillingen til smerte og til livet, som fører til marginalisering opprettholdelse av patologi.
Den terapeutiske grunnholdningen i BET kan beskrives gjennom følgende utsagn:
- Vi er alle alene i verden, adskilt fra andre og isolert i oss selv.
- Livet er i bunn og grunn meningsløst og alle forsøk på å skape mening er fånyttes
- Tanker og følelser er ikke farlige og kan aldri bli farlige
- Den som baserer sitt liv og sin fremtid på håp er et offer
- Livet er smertefullt, har alltid vært det og vil alltid være det
- Ethvert individ skaper sitt liv gjennom sine valg og handlinger
- Veien til et liv det går an å leve går gjennom oppgivelse av kampen mot smerte
- Vi skal ikke lindre, men hjelpe personen til å forholde seg til det som er her og nå
Når vi omsetter denne holdningen i praksis snakker vi ut fra og gjennom den; vi snakker ikke om den. Formålet med å forankre behandling i denne grunnholdningen er å fremme psykologisk fleksibilitet, altså at pasienten i fremtiden skal kunne bruke både første og andre ordens mestringsstrategier (Heggdal, 2012).