Bekreftende kommunikasjon

Bekreftende kommunikasjon (BK) er en primærintervensjon i KYR. Det finnes i tillegg to underformer; Avgrenset bekreftende kommunikasjon (ABK) og Inviterende bekreftende kommunikasjon (IBK).

Disse intervensjonene bidrar til å sette pasienten i en posisjon der hun eller han får muligheten til å gjøre seg selv til en aktiv og ansvarlig aktør i egen behandlingsprosess og eget liv. BK handler om å være sammen med den andre i det som er, uten å gjøre noe for å fjerne eller lindre smertefulle eller skremmende tanker og følelser. Hensikten er å gyldiggjøre alt pasienten tenker og føler som faktisk og sant som subjektive opplevelser, helt uavhengig av hva som måtte være det saklige innholdet i dens indre opplevelser.

Når terapeuten møter pasienten med BK får han eller hun mulighet til å erfare hvordan det er å forholde seg til egne affekter istedenfor å forsøke å regulere dem ned eller få dem bort. Gjentatte erfaringer med bekreftelse og anerkjennelse vil gjøre at pasienten får bedre tak på og blir bedre kjent med sitt indre liv, og affektbevisstheten styrkes. Dermed utvikles også pasientens evne til å snakke om sine følelser og dele sine erfaringer med andre. Økt affektbevissthet styrker kognitiv fungering (ref. Jon Monsen), noe som i tillegg bedrer pasientens forutsetninger for å bryte sine problemopprettholdende reaksjonsmønstre (Heggdal, 2012). BK inkluderer pasienten i en aksepterende og bemyndigende relasjon. Denne relasjonen tilbyr relasjonelle og emosjonelle erfaringer som motvirker og korrigerer negative forventninger til andre som som er skapt av tidligere belastende og traumatiserende relasjonserfaringer (Heggdal, 2008).

Avgrenset bekreftende kommunikasjon

I møte med pasienten har vi fokus på emosjonell inntoning og avlesning av affektiv tilstand, avgrensning, og hvordan vi som terapeut tar ansvar for eget perspektiv. Pasienten er i en affektiv tilstand (vi er alle, alltid i en affektiv tilstand), og terapeutens utfordringer er å identifisere hva som preger pasientens indre liv her og nå. Terapeuten skal ikke mer enn det å se, og berette om hva som sees. Når man bekrefter opplevelsen til et annet menneske så «holder man seg hjemme hos seg selv», altså, man tar ansvar for sitt eget perspektiv. Det er ikke sikkert at det du mener å se i pasienten er det pasienten faktisk opplever. Terapeuten snakker ut fra sitt perspektiv, og markerer perspektivtakingen i bekreftelsen.

Avgrenset bekreftende kommunikasjon er i prinsippet en enkel intervensjon. Erfaringsmessig skal det mye til for å rendyrke denne intervensjonen slik at den gjennomgående kan ha den tiltenkte funksjonen. Feedbackbasert kollegaveiledning er en ideell læringssituasjon hvor terapeutene kan øve på denne intervensjonen.

Hensikt/formål: Brukes i møte med type C-tilknytningsstrategier som appell, krav og trussel. Formålet med C-strategier er å «aktivisere» terapeuten som «forsyningsinstans», en som skal ordne opp, løse problemer og gi pasienten det han/hun trenger. Når pasienten møtes med avgrenset bekreftende kommunikasjon er det «ikke noe å hente». Pasienten kan i møte med avgrenset bekreftende kommunikasjon øke appell, krav og trusler innledningsvis, noe som i atferdspsykologien kalles «extinction boost». Terapeuten fortsetter og fortsetter sine avgrensede bekreftelser inntil relasjonen preges av en mindful atmosfære der ingen forsøker å gjøre noe annet enn å være tilstede i det som er. Slik brytes gamle samhandlingsmønstre, annenordens forandring fremmes og det kan etableres en arbeidsallianse (Gjerde, 2013).

Utførelse: Korte, avgrensede bekreftelser av typen «det virker som om du sitter med mye uro», «det må være tungt». Terapeuten bruker korte setninger og setter punktum etter å ha identifisert antatt bakenforliggende følelse/tilstand. Avventer pasientens respons før ny intervensjon (Gjerde, 2013).      

Inviterende bekreftende kommunikasjon

Dette er en form for bekreftende kommunikasjon som er spesielt utviklet for pasienter som i liten grad er i stand til å bruke det verbale språket for å beskrive sitt indre liv (alexithymia). Disse pasientene og deres fungering kjennetegnes ved utstrakt bruk av A-strategier (Crittenden, 2008). 

I møte med pasienten vektlegges affektinntoning, ansvar for eget perspektiv, generalisering og normalisering opp mot intervensjon og utfordring, rytme, timing og tilstedeværelse. Utfordringen for terapeuten i IBK er å bruke alt han eller hun vet om pasienten til å kontekstualisere pasientens reaksjoner og opplevelser som normale. Pasientens reaksjoner og opplevelser er normale, gitt at de sees i den kontekst som pasienten opplever å være i. Dette handler ikke bare om å ta pasientens perspektiv, men å virkelig gå inn i pasientens perspektiv. 

Hensikt/formål: Brukes i møte med type A-tilknytningsstrategier, der situasjonen er preget av eksistensiell ensomhet og pasienten ikke er vant med å være i en relasjonell utforskningssituasjon. Formålet er å åpne opp det terapeutiske rommet slik at pasienten kan velge å være i relasjon. A-pasienten har valgt tilbaketrekning og avgrensning som mestringsstrategi. Inviterende bekreftende kommunikasjon gir pasienten anledning til å velge å bryte dette mønstret, og komme i kontakt med seg selv og en” felles virkelighet”. Det danner grunnlaget for en arbeidsallianse, og tilrettelegger for utforskning av unnvikelse og eksponeringsarbeid (Gjerde, 2013).

Utførelse: Terapeuten presenterer hypoteser ut fra det han/hun vet om pasienten og det som observeres i situasjonen, og tar hele tiden ansvar for sitt eget perspektiv. Det veksles mellom å snakke generelt (hvordan det er for folk som har det slik) og rette bekreftelser direkte mot pasientens tenkte situasjon. Terapeuten stiller ingen krav og kommer ikke med oppfordringer. Gjennom å observere pasientens non-verbale tilstedeværelse og identifiserer terapeuten hvordan pasienten er til stede og hvordan pasienten holder seg «ute av relasjon».

Vær oppmerksom på at de vi identifiserer som type A-pasienter også kan bruke C-strategier, da ofte i en mer subtil form som passivitet, hjelpeløshet, å ikke vite, resignerte uttalelser om selvdestruktiv atferd osv. Terapeuten må da bytte til avgrenset BK. (Gjerde, 2013). Ved veksling mellom A og C strategier det er viktig å situasjonsadekvat kunne justere intervensjonene til de tilknyttingsstrategiene som brukes.