Tilknytning viser til det følelsesmessige båndet som dannes mellom et barn og en eller flere omsorgspersoner. Begrepet ble introdusert og beskrevet av John Bowlby.
Kvaliteten på tilknytning påvirker individer gjennom hele livet og danner grunnlag for samhandling med andre mennesker. Tilknytning påvirkes både av medfødte og genetiske faktorer, og gjennom oppvekstmiljøet – måten omsorgspersoner samhandler med barnet på, spesielt når barnet er stresset eller redd.
Tilknytningsstrategier er atferd som utvikles i samspill med omsorgspersoner. Det er atferd som barnet har erfart utløser omsorgsatferd fra foreldrene, og/eller beskytter barnet mot fare. I evolusjonsperspektiv øker disse strategiene barnets sjanse for å overleve og senere for å forplante seg. Tilknytningsteori beskriver ulike hovedgrupper av strategier. Etter Bowlby har Mary Ainsworth videreutviklet tilknytningsteori, og senere har hennes elever Mary Main og Patricia Crittenden fortsatt arbeidet.
Tilknytningsteori beskriver hvordan barn tilpasser seg foreldrenes tilgjengelighet når de trenger dem. Hvordan foreldrene møter barnet i situasjoner med udekte behov eller opplevd fare bidrar til utvikling av ulike tilknytningsstrategier. Main har presentert ABCD-modellen som legger vekt på utvikling av tilknytningstrategier ut fra erfaring med trygghet. Crittenden mener derimot at strategiene utvikler seg ut fra erfaring med fare og for å håndtere fare, og baserer sin Dynamisk modningsmodell (DMM) på det. De to modellene har mange likhetstrekk, men ABCD-systemet legger ofte sammen A- og C- strategier som utrygge strategier, mens DMM vektlegger nødvendigheten av å skille mellom dem fordi de representerer to motsatte måter å organisere seg overfor opplevd fare på og derfor krever å bli møtt med ulike terapeutiske tilnærminger (Wilkinson, 2017).
Dynamisk Modningsmodell
I Komplementær Ytre Regulering gjøres det vurderinger av pasientens tilknytningsstrategier (DMM) for å tilrettelegge relasjonsetablering og tilpasse forvaltningen av terapeutiske intervensjoner.
Teamet bruker observasjoner og erfaringer fra samhandlingssituasjoner med pasienten til å vurderere hva slags tilknytningsstrategier pasienten oftest bruker, hvordan tilknytningsstrategier evt. veksler mellom ulike situasjoner og relasjoner, og hvordan tilnærmingen kan tilpasses med tanke på relasjonsarbeid og etablering av arbeidsallianse.
Formålet med DMM-tilpasning av intervensjoner
Å skreddersy miljøterapeutiske intervensjoner for pasienter ut fra hvilke tilknytningsstrategier de benytter og dermed søke å fremme progressive responser både hos pasienter som bruker A-strategier, pasienter som bruker C- strategier, og pasienter som veksler mellom A og C-strategier.
Type B tilknytningsstrategi
Type B tilknytningsstrategier gjør individet i stand til på en nyansert og balansert måte å tilpasse seg situasjoner og omgivelser, stille krav og uttrykke sine behov. Det har vokst opp i en god og trygg omsorgssituasjon der omsorgspersonene har vært sensitive for barnets behov og har balansert behovet for trygghet og omsorg med gradvis økende utfordringer etter hvert som barnet har vært i stand til å møte disse. Dette gir en grunnleggende følelse av tillit til omgivelsene og til egen mestringsevne. Personer med denne tilknytningsstrategien framstår trygge, balanserte og med god evne til å regulere egne følelser og responser. De har evne til å gjenkjenne og ivareta både egne og andres behov på en balansert måte (Heggdal, 2010).
Type A tilknytningsstrategi
Personer som benytter type A tilknytningsstrategi har typisk vokst opp med omsorgspersoner som enten ikke responderer på ubehag/uttrykk for behov hos barnet eller reagerer med sinne/irritasjon eller en følelse som ikke passer til situasjonen, for eksempel å le når barnet gråter (inkongruent følelsesuttrykk). Det fører til at barnet slutter å gi uttrykk for smerte og tildekker sitt indre liv overfor omgivelsene. Barnet tilpasser seg, gir avkall på egne behov og sørger for at deres egen indre ubalanse ikke påvirker det større systemet (relasjoner, grupper av mennesker) og skaper ubalanse der. Frykt for å uttrykke forbudte negative følelser kan føre til en maske av falsk positiv affekt mens egne behov ikke gjenkjennes eller ivaretas. Personer med type A tilknytningsstrategier står i risiko for å strekke seg stadig lengre inntil det oppstår en indre krise der de «imploderer» i et akutt innvendig kaos som så skaper/ forsterker symptomer (Heggdal, 2010).
Type C tilknytningsstrategi
Personer som benytter type C tilknytningsstrategier har ofte erfaring med foreldre som reagerer uforutsigbart på barnets behov, men som noen ganger gir trøst og omsorg. Denne omsorgsstilen lærer barnet at hvis det uttrykker sitt behov stadig sterkere øker sannsynligheten for at behovet dekkes.
Personer som bruker C-strategier har tilgang på følelsene sine, men er reaktive, har problemer med affektregulering, og er preget av en forvrengt fortolkning av handlinger og intensjoner i sosial samhandling. De kan føle seg urettmessig behandlet, oppleve at de aldri får det de er berettiget til og kan være villig til å gå så langt de må for tilfredsstille sine umiddelbare behov.
I en klinisk setting vil pasienter med type C tilknytningsstrategier i liten grad være villig til å tilpasse seg. De forventer og krever – det er systemet personen inngår i som skal tilpasse seg han/ henne, og ikke omvendt. Hvis de klarer å tvinge omgivelsene til å svare med å imøtekomme deres behov (gjennom overdrivelser, forvrengninger, trusler eller hjelpeløshet), så opplever de å komme i bedre balanse. Men den likevektige tilstanden varer ikke – det går ikke lenge før nye behov melder seg. Da er forventningen der igjen, og pasienten fortsetter å uttrykke sine behov, ofte på en krevende og truende måte; de eksploderer og lager kaos i relasjoner og omgivelser (Heggdal, 2010).
Type A/C tilknytningsstrategi
Noen barn som vokser opp i situasjon med alvorlig omsorgssvikt og/eller overgrep utvikler en type tilknytningsstil der de veksler mellom å bruke A- og C-strategier. Mary Main beskrev denne tilknytningsstilen som type D – desorganisert. Crittenden hevder derimot at alle tilknytningsstrategier er hensiktsmessig og tilpasset i den situasjonen tilknytningsstrategien er utviklet i – ingen er desorganiserte.
I en klinisk situasjon kan vi møte pasienter med A/C tilknytningsstrategier som varierer i funksjonsnivå. De kan virke forvirrende på omgivelsene ved å være uforutsigbare og framstå ulikt i forskjellige situasjoner og med ulike personer. Enkelte pasienter kan ha et alvorlig sykdomsforløp og oppleves vanskelig tilgjengelig for terapeutiske intervensjoner. I praksis vil de fleste varianter av A/C bestå av de mer forvrengte mønstre. Det vil si A3-4, og C3-4 eller høyere. Personer som bruker disse strategiene kan, når de opplever seg truet, vise brå skiftninger i atferd (Heggdal, 2018).
I tilfeller hvor strategiene er innvevde (AC) ses en svært subtil blanding av forvrengning og bedrag. Pasienter som benytter de mest patologiske formene av AC strategier vil i psykisk helsevern ofte få diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse (Heggdal, 2010).
Bruk av DMM i terapeutisk arbeid
A- og C-tilknytningsstrategier kan sees på som psykologiske motsatser og trenger ulike (motsatte) kliniske tiltak og intervensjoner. De representerer ulike utfordringer for terapeutene i håndtering av atferdsforstyrrelser, relasjonsetablering og utvikling av arbeidsallianse.
Tommelfingerregler:
- Formålet i arbeid med pasienter som benytter A- strategier er å få pasienten inn i relasjon og i kontakt med sine følelser.
- Formålet i arbeid med pasienter som benytter C-strategier er å moderere atferdsforstyrrelser (utslukke atferd assosiert med appell, krav og trussel) og hjelpe pasienten til å vende blikket inn mot seg selv.
- Formålet med pasienter som veksler mellom A og C er å hele tiden justere intervensjoner til de tilknytningsstrategiene som brukes der og da.
For å kunne tilpasse intervensjonene til pasientens behov må vi som klinikere vurdere om de benytter hovedsakelig A- eller C-strategier eller veksler mellom disse. Avgrenset bekreftende kommunikasjon og inviterende bekreftende kommunikasjon er spesielt tilpasset til å møte kommunikasjonsstilen hos de som henholdsvis benytter mest C- strategier eller A-strategier.
Terapeuten må også være oppmerksom på at pasienten kan endre tilknytningsstrategier under stress og terapeutens intervensjoner må kontinuerlig tilpasses pasientens endringer (Heggdal, 2010).
Sentrale kjennetegn ved ulike strategier (Heggdal, 2018)
A1/2: Reservert, sosialt hemmet. Overser negative egenskaper hos tilknytningspersoner. Tendens til å i noen grad devaluere seg selv.
C1/2: Overdrevet og skiftende affektivt. Klandrer andre vs. appellerer for å styre andres atferd slik at de oppnår medfølende støtte og omsorg.
A3: Falsk, positiv affekt. Hemmer negativ affekt. Beskytter seg ved å ta vare på andre. Dekker over forbudte negative følelser, men kan rette negative følelser mot individer de ikke er relasjonelt avhengige av.
C3: Understreker sitt sinne for at hjelpere skal frykte angrep og derigjennom ble mer medgjørlige. Krever at omsorgspersoner følger opp og tilfredsstiller deres behov.
A4: Overdrevent årvåkne. Generelt urolig, engstelig. Forutseende, lydig og pliktoppfyllende, særlig i møte med sinne og trusler. Ignorerer egen angst. Angst kommer til uttrykk gjennom somatiske symptomer, som så blir avfeid som uviktige.
C4: Fremstår som hjelpeløs for å utløse redningstiltak. Signaliserer inkompetanse, underkastelse og at han/hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv.
A/C: Kombinasjoner av ulike undergrupper av A og C strategier. Som oftest A3-4 og C3-4 og høyere. A/C fremtrer med svært brå skiftninger i atferd A/C.
A5: Beskytter seg mot avvisning ved overflatisk kontakt med mange, involverer seg ikke på et dypere plan med noen. Tvangsmessig promiskuitet (seksuelt), unngår ekte intimitet, opprettholder menneskelig kontakt.
C5: Styrer omgivelsene ved å indusere hjelpeløshet i andre slik at de trenger hans/hennes omsorg og støtte. Tiltvinger seg oppmerksomhet og avfeier andres perspektiver. Posisjonerer seg og fremstår som straffende, distansert og usårbar.
A6: Tvangspreget selvtilstrekkelig, trekker seg så mye som mulig bort fra andre. Stoler ikke på andre enn seg selv og/eller føler seg utilstrekkelig i møte med andres krav.
C6: Styrer andres atferd ved å fremstå som forførende. Gir inntrykk av behov for å bli reddet fra farer som faktisk er selvpåførte.
A7: Lett gjennomskuelig falsk affekt. Viser lite av frykten bak fasaden, behagelig fremtoning inntil funksjonsfall. Idealiserende vrangforestillinger om at maktesløse/fiendtlige tilknytningsfigurer vil beskytte dem.
C7-8 Preges av mistro og mistillit, er fusjonert med egne tanker og følelser.
Truende/fiendtlig (C-7): må ut på hevntokt mot allestedsnærværende fiender.
Paranoid (C8): vrangforestillinger med gjennomgripende frykt for fiender.
A8: Eksternt konstruert selvforståelse: gjør som andre krever, har få ekte, egne følelser; prøver å beskytte seg gjennom absolutt avhengighet av andre (vanligvis fagfolk).
AC: Innvevde strategier, subtil blanding av forvrengning og bedrag. Mest patologisk: psykopati – transformert, integrert forvrengt kognisjon og affekt.